P. Semilanceata – 12.10.2019

Fredag. Dette var ikke en vanlig fredag, da vi hadde en viktig begivenhet som markerte inngangen på et nytt kapittel i livet vårt.

Da måtte det jo selvfølgelig gjøres noe helt spesielt! Og hva er mer spesielt enn å få svar fra universet om stegene fremover?

Jeg målte opp 3g av fruktene vi plukket dagen før, tok mesteparten i munnen og begynte å tygge. Litt inn i tygginga, helte jeg på litt honning rett fra en spruteflaske. Snadder!

Jeg gikk ut, tok en røyk med partneren min som visste hva jeg var på vei inn i og så litt på naturen rundt huset vårt. Det tok ca 10-20min før sola skrudde opp intensiteten et par lumen og fargene invaderte netthinna mi som japanerne i Panamakanalen.

Det tok ikke helt av, men furene i plankene begynte smått å puste, mønstrene fulgte plankene som en elv og jeg kjente på tonene som kom ut fra høytaleren på kontoret. Det var en indiansk seremoni av noe slag som ble intens, men ikke så mye at det var ubehagelig.

Jeg lukket øynene og lyttet. På et punkt ble sangen byttet til neste på listen, “Open your eyes” av CMA. En stemme snakket til meg i sangen i det tempoet og flyten økte. Mot høyden av første del av sangen, fløy jeg gjennom universet.

Jeg kom til enden hvor jeg så et blankt ark. Her gikk sangen inn i neste nivå og i det “droppen” kom, var det som om det ble kastet flere bøtter med maling og farger på lerretet som umiddelbart ble et nydelig bilde av natur og univers, der jeg fløt som en psychonaut midt i det hele.

Jeg satt slik en stund. Et par 1000 år, bare.

Når jeg åpnet øynene, hadde trærne utenfor kontoret smeltet. Glasset var litt ruglete, så dette hjalp jo bare på situasjonen. Jeg så mot gulvet. Mine fotavtrykk fra utsiden kunne sees tydelig på parketten og begynte nå å bevege seg frem og tilbake som et klart glass med avtrykkene som lå på toppen av mønstrene i gulvet. Veldig spesielt.

Etter 489 år i denne posisjonen, fikk jeg reist meg og beveget meg mot trappa for å ta en røyk. Jeg satt her også en liten stund og hørte på noen ekorn noen hundre meter unna som kranglet over et eller annet.

Partneren min gikk for å mate nabohesten som grenser til plenen vår. Den jævla hesten. Vi har et rivaliserende forhold, men vi blir vel venner en dag. Jeg så han var rar mot partneren min også, selv om hun har gitt ham mat osv! Jeg gikk ned når hun kom opp, stilte meg med ham og tok en alvorsprat med ham. “Du må være mer takknemlig, mann! Vi bor her alle sammen og om du kan oppføre deg, blir det bedre for oss alle!” Han hørte ikke så mye etter.

Jeg gikk inn på kontoret litt igjen og mediterte litt til. Så gikk jeg inn i stua etter noen få hundre år.

Så var det middag! Magen hadde blitt litt verre, så jeg var ikke helt klar for å innta føde. Jeg gikk ut på kontoret litt igjen. Vi er 2 timer inn i reisen.

Jeg gikk bare rundt mellom disse “postene” en time til ca, før jeg gikk inn, snakket litt med partneren min og fant ut jeg måtte på do, det ville hjelpe. – og det gjorde det!

Nå kunne jeg spise og nyte maten.

Når man tror man er ferdig…

Alt det visuelle roet seg litt etterhvert.. – når jeg trodde vi hadde nådd slutten.Så lagde jeg en J..

Jeg brukte laang tid på den. Så på en episode av “Explained”, de snakket om dyreintelligens. Veldig interessant, siden jeg prøver å bli kamerat med den cockye nabohesten. Meg og partneren min gikk ut, vi snakka og snakket om hva vi så i skyene på himmelen og hva jeg så pga Fleinar, så gikk hun inn fordi jeg hadde en litt kvalm følelse.. Denne følelsen kom med effekten av jointen.

-Nå, vet du. NÅ begynner vi! Jeg tenkte å holde meg litt i frisk luft, for jeg hadde allerede tenkt: “jeg er kanskje kvalm”. Da utvikla det seg jo selvfølgelig. Men jeg var klar, jeg er i et partnerskap med min kropp, vi vet hva vi skal gjøre i denne situasjonen. Vi forberedte oss på krigen vi skulle gjennom sammen. Jeg måtte legge meg ned fordi alt begynte å spinne. Da begynte jeg å kaldsvette som en satans julegris, mens jeg holdt kroppen i fra å spy og drite. – samtidig!

Jeg kjempet tappert i mot bølge på bølge av gysninger, svette, trangen av å måtte tømme endetarmen rett her og nå.. Så jeg presser kroppen inn i andre tanker. Jepp, hele kroppen. Hjernen har blitt en sonde til universet, så nå tenker jeg med hvert eneste fiber av vesenet mitt. Hele forbanna kroppen!

Alle deler av meg må jobbe som et team for å komme gjennom denne våte, kvalme og drite-trengte situasjonen. Ræva følte jeg at jeg måtte fokusere på, da jeg kjente en brennende hete fra stjerna i sør – en vanligvis mørk og “kald” del av kroppen min.

Så jeg visualiserte til eksistens noen bygningsarbeidere i oransje uniform og tilhørende hjelm, til å heise gjenstanden som presset seg gjennom kanalene! Med vinsj og håndsignaler og hele HMS prosedyren. Sikkerhet først! Det var en hard kamp med mye kommunikasjon mellom avdelingene..

Nå som vi hadde fått opp UAO’en(Unpleasant Approaching Object), var vi klar over pga vitenskap og fysikk, at noe eller noen måtte fylle tomrommet; – vacuum. De fysiske lovene må følges, også i min endetarm åpning.

Dette vakuumet ville da suge gasser fra bak UAO’en, inn i tomrommet og etterlate oss med en fis, som etter en stund kunne klareres for gjennomgang, en illeluktende men befriende utløsning av positivt trykk, istedet for en våt og grisete, illeluktende smørje.

Én situasjon løst.

Nå var det mye som skjedde rundt meg og jeg var svimmel, kvalm og kaldsvettet enda. Jeg begynte med å finne meg til rette der jeg lå og nøt vinden på huden, kulda fra den klissvåte terrassen og kroppen som hvilte på sin egen akse. Da forsvant svetta. Det var ikke en tøddel av et atom som brukte en eneste kalori for å støtte eller holde oppe resten av lemmene mine, så jeg kunne devotere all kraft mot kvalmen.

Schumann Resonans

Etter det begynte jeg å fokusere på lydene rundt i naturen for å ta fokus bort fra kvalmen. Da hørte jeg en rytme i elva og fikk isolert den fra de andre lydene jeg hørte. Så kom jeg inn på tanken om at jeg nettopp fant frekvensen av elva… – da kan jeg finne flere!

Jeg fant kjapt andre frekvenser over alt og hadde en symfoni i hodet mitt av lyder jeg lagde med tankene mine.. Helt ekte, som jeg kunne bevege meg til og danse til! – da min kropp var i stand-by fikk lemmene streng beskjed fra arbeiderne at dette var en sikkerhetsprosedyre. Trangen er der kanskje, men kroppen skal IKKE re-aktiveres for dans i dette øyeblikk. Vi har en situasjon vi jobber med. Avvent videre ordre.

Så fant jeg MIN frekvens. Og la den til de jeg allerede hørte. Jeg hørte distinktivt hva som var min, så jeg kunne forme den til å treffe de andre. Jeg stilte den opp og ned, jeg fikk den til å pulsere i takt med andre lyder og plutselig var det vilt med melodier i hodet mitt.

Når jeg hadde kontroll på disse frekvensene, kunne de ligge i bakgrunnen mens jeg hørte rytmer som ble til trommer. De spilte ved siden av det jeg allerede hadde satt opp og ting var helt vilt. Jeg likte ikke ordren fra arbeiderne, for jeg ville virkelig danse… Så tror jeg partneren min gikk til vinduet for å sjekke på meg, for jeg kjente frekvensen på venstre siden av tinningen min mot døren gå opp en bitteliten periode, akkurat nok til å kunne forklare det med at noen reiste seg for å gå bort for å sjekke om alt var bra før hun kanskje gikk inn i sofaen igjen.

Så hørte jeg det på frekvensene at noe var på vei. Som en høyttaler i det du får melding på telefonen når du står like ved. Og Vipps, plinga det inn ei melding. – Og to.. Jeg trodde det var partneren min, så jeg mista litt fokus, kom tilbake til meg selv, gikk inn og så mønstrene i ALT. Jeg så hva jeg bør fokusere litt på fremover, jeg så fremtiden vår generelt og jeg visste hvilke steg vi tar herfra. Vi står bokstavelig talt på randen av et nytt liv, uten helt å ha sett hvor stort det egentlig er. “Exit” er forresten en perfekt serie å se på til avslutninga Å kunne forstå rollene på en så dyp måte som ved hjelp av Fleinar, åpnet ett helt nytt bilde av et personlighets-perspektiv i hjernen min.

En padde på avveie

Partneren min gikk opp i andre etasje. Hun ble der oppe, da det allerede bar mot midnatt. Jeg gikk da ut for å ta litt luft før kvelden og tenke litt på verden. I det jeg tenner røyken og går mot kontoret, følte jeg noe var i nærheten.

Jeg bøyer meg ned og ser en padde. Jeg digger padder, så jeg spør på en pen måte om å ta et bilde av ham før jeg slipper ham. Han ble helt slapp i hånda mi, slik at jeg fikk tatt et bilde. Jeg satte ham ned i gresset og gikk for å pisse.

Mens jeg sto der å pissa, så jeg mot himmelen og bare tok inn hvor fin himmelen var. Jeg gjorde meg ferdig og gikk mot kontoret igjen. Men så kom jeg på noe… -padda har da et liv han også! Her har jeg plukket ham opp og satt ham på et sted som – i forhold til størrelsen hans – kunne vært andre siden av kloden! Kanskje han er for sent ute for nattevakt eller er på vei hjem til familien sin og min omplassering forsinket ham med flere uker!

Jeg tar opp mobilen, skrur på lyset og leter i gresset. Etter noen minutter finner jeg ham et stykke unna. Jeg plukker ham opp, forklarer situasjonen, setter ham ned der jeg fant ham og beklager veldig for ulempene han måtte ha følt på når jeg satte ham “off course”. Jeg følte et forvirret blikk i nakken i det jeg fortsatte mot kontoret.

Vel inne er det mørkt. Veldig mørkt. Her er det kun lys mellom 08-20 for tiden. Jeg monterer opp en gulvlampe som jeg skulle prøve. Nydelig lys. Nå ble det koselig! Tar et bilde av den fine kroken min, med Psilocybe Cubensis – Golden Teacher til tørk og et fint eksemplar av Fleinar i bakgrunnen, komplementert av notatboka mi, oppslått på siste åpenbaringsside. Nydelig. Knips!

Så slår jeg på pc’n. Jeg må dokumentere det jeg kan, mens jeg kan. I det den går på, går pæra i lampa. Jeg finner frem skrujern for å fjerne den lille skruen som holder beskyttelsesglasset på plass. Tar ut pæra, inspiserer den og setter den inn igjen. Voila, det lyser! -i 3 sekund. BLITZ! Pæra gikk igjen.

Jeg tenkte “meh” og fortsatte det jeg begynte på; fylle små hukommelses-tomrom i dagens opplevelse. I dag hadde vi da 3g med Psylocybe Semilanceata AKA Liberty Caps, AKA Spiss Fleinsopp.

De ble tygget rå med en god dæsh honning og tok meg med på eventyr allerede 20min etter inntak. De ble spist 15:15 og har enda en viss effekt på tankene nå, klokka 00:45. I tillegg hadde vi en J, som nevnt, som jeg mener har kastet patentert flybensin på en allerede effektiv flamme.

Da jeg trodde jeg var på vei ned, kastet den meg rett ut i eteren, i rommet mellom dimensjoner.

Det var…. sykt. – men bra!

– Bob Haze